Tenkte jeg skulle sause sammen en slags liste over bra filmer fra året som gikk, ingen rangering.

• Das weisse Band – Eine deutsche Kindergeschichte – en rekke Carl Larsson-malerier i svart\hvitt, projisert på et dystert bakteppe av incest, bygdesladder og religiøs totalitarisme i familiens liv. Haneke har trålt Tysklands dystreste avkroker for å finne barneskuespillere som ser like skumle ut som de er dyktige.
• Still Walking – japansk familiebesøk, matlaging, favoriseringer, skuffelser. You har fremdeles den artigste stemmen i Japan.
• Kynodontas – (eller “Slikk meg!” som den heter på norsk), en særdeles overbeskyttende familie lar ikke omverdenen skade barnas skjøre sinn, noe som fører til kreative forklaringer på hvordan alt henger sammen, samt en seksualundervisning som neppe kommer inn i skoleverket med det første. Årets beste på BIFF.
• Man Tänker Sitt – lavmælt, rolig. Inn i skogen.
• Videocracy – et innsyn i den Italias lugubre mediaverden. Når Fabrizio Corona, sjef for Paparazziene og selvutnevnt moderne Robin Hood – “I steal from the rich and give to myself”, fremstår som den mest fornuftige er det noe som skurrer.

Lenge siden jeg har gledet meg sånn til en film, dette blir gode greier:

Det er jo lov å håpe at denne blir satt opp på BIFF:

Les mer på beuatifullosers.com

Lydeffekter kan som så mye annet bli klisjeer, ett eksempel er den som alltid brukes ved eksplosjoner eller voldsom flammeutvikling (prøvde å grave frem et eksempel uten hell, men kanskje du skjønner hvilken lyd jeg har i tankene). Den er ihvertfall brukt i spillet Doom 2, og antakeligvis i samtlige episoder av CSI hvor de fyrer opp noe heftigere enn en fyrstikk.

En annen slik lydklisjé er det såkalte wilhelmskriket som jeg oppdaget gjennom en rekke internettbaserte tilfeldigheter. Skriket er visstnok en slags innsidespøk blant diverse lydeffektfolk, og bruken av det kan vel best eksemplifiseres ved dette youtubeklippet:

Skrifteksperten som vet de eksakte mål på kolibriskrivemaskinen.

Ikke lett å plukke ett enkelt stillbilde fra denne Kitano-perlen. Miho Kanno har et bra ansikt på en skummel måte.

Kirsebærtrær. Gul bil.

Filmlisten vender tilbake, hurra!

Colabilen kjører forbi Gena Rowlands mens hun venter på skolebussen.

Filmlisten min kommer etterhvert sterkt tilbake siden vi nå er inne i nytt år. 2007-listen avgikk med døden på begynnelsen av året, men føler det er på tide den gjenoppstår.

Skal se om eg jeg ikke klarer å skrive en slags årsrapport, ihvertfall angående leste bøker.

“Where the wild things are”, eller “Til Huttetuenes land” som den heter på norsk er en favoritt innen sjangeren bildebok, så gleden var stor da jeg i mine runder rundt omkring på hele internettet oppdaget at den skaler filmatisert.

Ingen ringere enn Spike Jonze står bak regissørspakene, og ut ifra dette stillbildet har jeg all tro på at dette blir bra greier: