Tilbake etter en ukes opphold i landet som man aldri hører noenting om. Dette til tross for at landet har fostret både oppfinneren av kulepennen og Rubiks kube. Vi snakker om Ungarn her.
At det kom til å bli stygt visste alle på forhånd, og stygt ble det. Kanskje ikke i den grad enkelte hadde forestilt seg med svinn i reisefølget på grunn av dødsfall, men stygt nok.
Det første som møtte oss på flyplassen i Budapest, bortsett fra den idiotiske bussen som kjørte oss to hundre meter, var varmen. En vegg av varme ulikt alt annet jeg har opplevd, akkurat det kroppen trengte etter å ha stått opp 0400 for å nå flyet.
Vi fikk etterhvert plassert oss i en leilighet som lå sentralt plassert i Semmelweiss utca. En leilighet plassert i en bygård som snytt ut fra hvilken som helst spionfilm med jernteppetematikk. Gradestokken lå over 40, vi var fire svette menn, det var to enkeltsenger og en dobbel. Aircondition bestod av åpent vindu.
Våre tre resterende følgesvenner med høyere krav til standard rapporterte pr. sms om leilighet med flere soverom, aircondition og det som bedre var. Jaja, vi betalte hundre kroner natten.
Thomas hadde gransket lonely planet-boken med lys og lykter for å finne et sted som opererte med en fast pris for ubegrenset mat og drikke. På folkemunne kjent som spiskormyeduvil. En mongolsk restaurant på Buda-siden ble løsningen. 140 kroner skulle de ha for gildet.
Vi spiste mat vi aldri hadde hørt om før, bare se her:
Hest, geit, kanin og speilegg av due
Etter seks timer hos mongolene som ikke var mongoler ramlet vi over Donau til Pest-siden for å finne et et utested ved navn Piaf. Noe vi på utrolig vis klarte.
Utelivsbransjen viste seg å operere med helt andre standarder for hva som er grunner til utkasting enn her hjemme hvor et blikk i feil retning til feil tid er nok. Syv menn rundt et bord som hyler med til "house of the rising sun", enkelte iført dusjhette, mens ølet behandles som champagnen på seierspallen etter et formel-1-løp. Null problem.
Marius hadde sett et bilde på flickr og funnet ut at Balaton-innsjøen måtte besøkes. Ved hjelp av et tog som tok oss gjennom flere skogbranner enn togstasjoner endte vi opp i Siófok.
To overnattinger hadde vi tenkt oss, men ingen hadde vett nok til å skaffe noe sted å bo før vi reiste nedover. Siden hele Ungarn og resten av Europa tydeligvis reiser til Siófok i helgene skulle det vise seg noe vanskelig å skaffe et rom.
Vi fant etterhvert et tårn som viste seg å være turistinformasjonen, og her ble vi satt i kontakt med en mann som hadde en leilighet å leie ut. Turistinformasjonsdamen fortalte at leiligheten skulle ligge ti minutters gange fra sentrum. Noe som skulle vise seg å knapt nok være en sannhet med modifikasjoner.
Etterhvert dukket vår mann i Ungarn opp og transporterte oss puljevis i bilen sin. Vi skjønte nå at huset lå langt ute på landet, og ti minutters gange var en glemmesak. Det ble fantasert om hvordan mannen skulle drepe oss alle sammen og koke oss for så å bygge seg et skjelettbur av restene.
Mannens språkferdigheter så ut til å begrense seg til morsmålet, men han trodde tydeligvis vi forstod ungarsk utifra hvor mye han snakket under bilturen. Språkproblemene gjorde seg absolutt gjeldende, men vi fikk da vist pass og han skrev ned våre eksotiske adresser ved hjelp av gestikulering og uleselig håndskrift.
Dekorasjonene i leiligheten var det ingenting å si på. Bildene på veggen kan tale for seg:
Ungarsk tiger
Ungarsk hund
Jeg tror kanskje det her er snakk om en slags ungarsk versjon av yin og yang.
Ungareren hadde utstyrt oss med telefonnummer til en bebartet taxisjåfør som skulle fungere som vår privatsjåfør under hele Siófok-oppholdet, så transporten var ikke noe problem.
At vi var kommet til Øst-Europas svar på Ibiza skjønte vi da vi så 17. mai-toget som beveget seg nedover mot strandsonen. Vi trakk oss tilbake fra de verste folkemengdene og fant oss et sted som vi døpte Orgelbaren på grunn av bandet som så ut til å traktere instrumentene sine med tankekraft og sang som Åse Kleveland.
Det viste seg at eieren av stedet hadde navnedag, noe som visstnok er en større greie i Ungarn enn her hjemme, og de ansatte var etterhvert like påseilet som sine norske gjester. De så ut til å sette stor pris på disse skitne avskummene som bestilte runde etter runde med vodka & redbull for så å gå over til musserende.
Vi overlevde både Siófoks uteliv og vår alltid smilende huseier og vendte tilbake til Budapests gater. Gater hvor man kan oppleve uteliggere med 3+2 seter som koker poteter på stormkjøkken.
Siste kvelden hadde vi tenkt å svi av våre siste forinter på et herremåltid, og fant oss en restaurant som så ut til å servere mer avanserte ting enn pizza og döner.
Underholdningen som ble servert oss på denne restauranten var en liten strek i regningen. Sigøynerorkester med cimbalo og fele, vill dansing rundt bordet med flaske på hodet og sist men ikke minst en dame som smilte mer enn Wenche Myhre og sang med operakvaliteter. Maten var ihvertfall god, og jeg fikk omsider spist gulasj.
Og alle var enige om at det hadde vært en forferdelig(bra) ferie.
Det ble ytret ønske om at skisse tegne limebøkene mine skulle vende tilbake på siden her. Om jeg legger alle sammen ut igjen er litt usikkert, men nå har jeg ihvertfall scannet hele siste boken som ble uttegnet, den trettende i rekken.
Foreløpig kan den kun nås ved å følge denne lenken her: bok_13. En egen seksjon for bøkene dukker vel kanskje opp etterhvert.
Flere av de siste bøkene dukker opp etterhvert. Ok.